Dramaturgiske modeller
Tekst: Gudrun Glette
Uansett hvilken type produksjon en jobber med, er det godt å ha en dramaturgisk plan. Det gir både utøvere og publikum trygghet å merke at noen har tenkt på en ramme og hvor vi skal. Trygghet gjør det lettere å være åpen og ta imot det som presenteres.
Det fins mye litteratur om ulike dramaturgiske modeller som en kan inspireres av når en lager en plan. Her følger fire svært forenklede løsninger.
1) Miniplan: Intro, hovedinnhold, exit
Vær bevisst på hvordan du starter forestillingen, konserten, utstillingsåpningen eller hvilken som helst type produksjon. Et godt tips er å la introen gi publikum en følelse av essensen i det som skal formidles eller noe humoristisk som får publikum til å slappe av og åpne opp for det som kommer.
Hvordan arrangementet avsluttes har stor betydning, enten det eksempelvis er gjennom et rolig punktum eller eksplosiv glede. En plan for applausen og eventuelle ekstranumre er også viktig for å holde energien oppe.
2) Ladder to the moon
Dette er en modell fra den engelske historiefortelleren Ben Haggarty. Han legger vekt på at rekkefølgen ulike historier fortelles i, har stor betydning. Det kan være utfordrende for publikum å gå rett på store eksistensielle temaer. Ved å starte med lette, hverdagslige historier, og deretter føre publikum opp stigen trinn for trinn, kan man til slutt dele det magiske, mystiske og til slutt det mytiske. Dette gjelder alle typer formidling
a) Start: En hverdagslig, humoristisk historie fra eget liv eller en vits. Noe lett, uformelt.
b) Dramatisk historie, for eksempel heltehistorier eller folkeeventyr. Sterke følelser.
c) Historie med magiske elementer, forvandling, for eksempel undereventyr. Undring.
d) Storslått historie med tydelig eksistensielt tema. Universelt. Strammere språk. Mer svulstig.
Hvis en deler en scene i tre (foran, midten, bak), kan en tenke seg at starten, det lette og kontaktskapende kan foregå foran, det dramatiske (følelsene) midt på, og det mytiske bakerst. Rommet utvides altså etter hvert som man går oppover stigen. Tempoet i språk og bevegelser vil gjerne også endres fra hurtig til roligere underveis.
3) Maskulin dramaturgi
Starter med noe lett, bygger deretter opp til et klimaks (Point of no return), for så å finne en tilfredsstillende, rask slutt. Mange teaterstykker og filmer er bygget på denne lesten, og en kan også tenke seg konserter med dette som utgangspunkt. Dette er en god modell dersom en ønsker å fremheve noe, skape et høydepunkt, en felles forløsning.
4) Feminin dramaturgi
Start og avslutning blir like viktig som i de andre modellene, men i stedet for å bygge deler oppå hverandre er denne modellen mer episodisk, det vil si at delene settes likeverdig ved siden av hverandre og kan bytte rekkefølge uten at opplevelsen endres. For eksempel kan man tenke seg en fortellerforestilling der jeg-historier om det samme tema fortelles etter hverandre, men uten å henge sammen annet enn via tema. En konsert kan på samme måte bestå av sanger rundt et tema, der sangenes rekkefølge ikke har så stor betydning. Denne modellen gir større muligheter for improvisasjon.